Familieterapi oppsto som en egen disiplin mellom 1950 og 1960 i protest mot forståelsen av psykiske problemer som uttrykk for indre konflikter i enkeltindividet. Familieterapien har siden utviklet seg i mange ulike retninger med forskjellige tilnærminger. Det som er felles for disse er en forståelse av psykiske problemer som problemer mellom mennesker, snarere enn som problemer ved det enkelte individ. 

Foreldre blir ofte involvert i behandling gjennom foreldreveiledning. Det som skiller foreldreveiledning og familieterapi er at en som veileder har en idé om hva foreldre må forstå og bli bedre på, mens man i familieterapi i mye større grad er opptatt av å skape en gjensidig dialog der man sammen kan forstå og finne frem til alternative løsninger. 

Familieterapi hviler på forklaringsmodeller som beskriver hvordan problemer oppstår, opprettholdes og løses. Disse er ofte uavhengig av diagnoser, og har som mål å bidra til å gi familien andre måter å forstå og håndtere det vanskelige på. Grunnantagelsen er at barn og unges symptomer oppstår og opprettholdes i samhandling med andre. Et viktig fokus i familieterapeutisk behandling er å utvide familiemedlemmenes forståelse av hverandre og å bidra til nye måter å være sammen på. Familieterapi har også fokus på ressurser og muligheter, endringsarbeid, samarbeid og kommunikasjon. 

Familieterapi og foreldreveiledning hviler på prinsipper om at foreldre har en viktig rolle i barn og unges psykiske helse. Gitt støtte og informasjon, kan foreldre bidra positivt inn i barnas pasientforløp.

Familieterapi og foreldreveiledning blir benyttet både innenfor primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Tiltakene kan være rettet mot spesifikke tilstander eller utfordringer, eller de kan gis som et forebyggende tilbud.  

Forfattet av: Gina Hægland, studieleder for familieterapi ved RBUP Øst og Sør.